Du Roy, du Roy…

Livet ditt ble ikkje så langt, men det va stort – ufattelig stort.

Vi vet ikkje om noen som har berørt så mange menneske som du. Du hadde et hjerte som hadde plass tell absolutt alt og alle, og av og tell va vi redd førr at hjertet skulle bli førr stort førr dæ. Men neida, hjertet ditt det holdt heile veien inn! Alle fikk vi en bit av dæ, alle hadde du tid tell.

Du va gla i menneska Roy, og menneskan blei gla i dæ – veldig gla i dæ.

Vi som va rundt dæ har mista nåkka – nåkka som vi nok ikkje heilt førrstår rekkevidden av ennu…En bestevenn, en god venn, musiker med stor M, en man bare rett og slett blei gla førr å møte, han med de beste bamseklemman, han med det finaste og varmeste smilet, han med den gode kommentaren, han som kjefta på oss og holdt oss i tøylan, smask, suss, muss, klem, kos… Vi kunna brukt mange ord, men ingen som kan beskrive dæ sånn som vi tenke på dæ Roy.

Det e et stort tomrom som skal fylles etter dæ, og vi tenke at dettan tomrommet må vi forsøke å fylle sammen. Det e ingen av oss som kan erstatte dæ, ikkje i nærheta en gang. Men du har gitt oss en arv som vi e nødt tell å førrvalte på en eller anna måte. Det skal vi forsøke å gjøre … Vi skal se hverandre litt mer, bry oss litt mer, være litt mer gla i hverandre, og ikkje minst – være litt flinkere tell å løfte de andre frem. Sånn som du gjorde, nettopp sånn som du gjorde – med alle.

Vi e mange som har tilbragt time etter time på sykehuset, som har sendt varme tanka og god energi, som har håpa og klamra sæ fast tell et halmstrå. At mirakelet skulle skje, at du kom tellbake tell oss, komme ut av døra og spørre; «kofførr i svarten sett dokker her og kopa – har dokker ikkje anna og gjør??» Dessverre skulle det ikkje bli sånn. Men vi va der Roy, sammens med dæ, med hverandre og med familien din. Akkurat sånn som det måtte være, sånn du villa ønska det.

Så e det jo sånn at du etterlate dæ jo ikkje bare en musikerfamilie, en vennefamilie eller en bekjentfamilie – du har jo også en sånn skikkelig familie. En familie som vi også har blitt glad i, og som vi etter beste evne skal prøve å ta vare på så godt vi kan.

– Sebastian – en fantastisk sønn – og nu en sterk mann!

– Mor Ruth – du store verden førr ei dame si vi bare!

– Bror Sverre – du e også vårres bror!

– Lise – så mye mer enn bare mamma’n tell han Sebastian!

– Alle dokker andre…

Du Roy, du Roy… Nu blei det stille, veldig stille… Og vi e mange som blei stille sammen med dæ. Som prøve å ta inn det som har skjedd, som sitt igjen og ikkje forstår nåkka som helst, som prøve å finne ordan – de ordan som ikkje finnes … Stille blei det, så fryktelig stille….

Men, så vet vi at nettopp du, du – villa blitt ganske så sint og oppkava vess vi hadde stoppa opp. Vess vi i det hele tatt hadde tenkt tanken på å avlyse en spillejobb, lukka oss inne og latt verden gå sin gang. Huff og huff kor sint du hadde blitt da… Så vi gjør ikkje det. Vi fortsette, og vi har dæ med oss, i smått og stort. The show must go on!!

Vi love å fortsette… Fortsette med å glede folk, fortsette å spille som om det va siste kvelden. Og vi skal gjøre det sammens med dæ, førr vi veit at du e med oss – helt til siste tone e blitt spilt og vi skal sees igjen.

Sov godt nu – vår kjære Roy, bautaen, hedersmannen, limet, navet, du fantastiske flotte og varme menneske.

Vi glemme dæ aldri.

En hilsen fra alle dine musikervenna rundt i Norges land – og noen andre land.

Ingen nevnt, ingen glemt.

Kommentarer

kommentarer